Da er siste arbeidsdag i UNICEF Malawi over. Det er ganske vemodig. Det føles som en viktig periode er over, samtidig har det klisjefylt nok ”gått veldig fort”.
Hos Tomoko
11. januar var jeg på plass i Lilongwe og begynte rett på jobb. Tomoko møtte jeg allerede første dagen og hun tilbydde meg å bo hos seg mens jeg lette etter et sted. Tredje natten var jeg på plass i Tsoka Road 249 og der har jeg bodd siden. Tomoko og jeg har blitt veldig gode venner og er en av de jeg kommer til å savne mest.
Manolo (kamerat fra Italia) og Tomoko lager carbonara hjemme hos oss.
Avstand
Det som gjorde størst inntrykk i begynnelsen var den store avstanden jeg følte til vanlige malawiere. Det var litt uventet og var selvsagt ikke noen god følelse. Å ha hushjelp og gartner og to vakter var med på å skape følelsen, men da vi ble kjent var det også det som fikk avstanden til å virke mindre.
Det er koselig å ha familien Sadwala som nærmeste nabo.
Paul Sadwala på snart to år er en liten sjarmør.
Internazionale
Omtrent fra den første uka var jeg inkludert i en stor internasjonal gjeng. Det var flere som i forkant forsiktig advarte meg mot å bli for involvert i det såkalte ”expat-miljøet”. – Det kan lett bli som en boble. Jeg ser absolutt hva de mener, men konkluderer med at jeg fant en god balanse. Har fått veldig mange interessante venner fra riktig så mange verdenshjørner og håper å få se mange igjen.
Jeg har vært mye sammen med mange på dette bildet.
Tatt på Nkhoma, den første toppen min i Malawi. FOTO: Clemens Gros.
Chichewa
På jobb gikk jeg spesielt i begynnelsen hardt inn for å lære chichewa og det skulle vise seg å være en kjempemåte å få venner. Kelvin og for så vidt resten av gjengen i helseavdelingen er de jeg har lært mest av. Når Kelvin hilser kaller han meg alltid sønn og jeg svarer med å kalle han far.
Kelvin (bak) på besøk hos oss i utdanningsavdelingen, her ved Stanley.
Martha lager maten i den lille kafeteriaen på jobb. Alltid like koselig når klokka er tolv.
Riktig retning
Selve arbeidet har stort sett vært veldig interessant. Vanligvis passe utfordrende, av og til har det bikket over til frustrerende, men ofte har jeg i de tilfellene sett små fremskritt som har vært nok til å holde motet oppe. Selv om jeg har sett at bistand har sine negative virkninger og jeg til tider har vært frustrert på ”systemet”, ender jeg likevel opp med at det blir gjort mye mer bra enn dårlig og at ting går i riktig retning.
Bildet er fra kurset jeg ga i databasebruk for ansatte på
distriktskontoret for utdanning i Ntchisi.
Sommerferie
Dette blir det siste innlegget på denne bloggen og det er også litt trist. Jeg trodde kanskje ikke at jeg kom til å like ”å blogge” så godt, men det gjør jeg. Både å skrive og ikke minst å se tilbake på gamle innlegg. Jeg kommer garantert til å gjøre det igjen. Nå tar jeg imidlertid helt sommerferie en stund.
- Kan du rette min nå?
FOTO: Kristin Ward Heimdal
Motivasjon
Bildet over er favorittbildet mitt fra Malawi. Ingen kan si at forholdene på Nasiyaya barneskole var spesielt gode, men likevel var både elever og lærere motiverte. Det er det grunn til å bli motivert av.





Gammel klasseromblokk i forgrunnen til høyre. Ny til venstre.











